FNs rasismekonferanse. Tullinger eier ikke filtre, de snakker rett fra levra. Som Irans president Mahmoud Ahmadinejad gjorde på FNs rasismekonferanse nylig.

Professor i statsvitenskap Janne Haaland Matlary sier det var feil å slippe til den iranske presidenten på FNs rasismekonferanse. Det var «som å invitere Hitler til å tale om menneskerettigheter», ifølge Matlary. Retorisk skiller hun seg ikke mye fra Ahmadinejad og hans bruk av skjellsord, når hun sammenligner ham med Hitler.

Irans løse kanon tordnet mot Israel og sa at landet er rasistisk og ondt og han kalte israelerne for «sionister». 40 diplomater og ministre forlot salen i protest. Tidligere har Ahmadinejad reist tvil om Holocaust og erklært Iran for en ett hundre prosent homofri sone. Det er ikke lett å ta mannen alvorlig. Men den politiske galskapen hans er alvorlig, og den brer seg.

Kjenne sin motstander.

Det hadde vært helt riktig å invitere Hitler til å snakke om menneskerettigheter. Riktigere enn å legge olympiaden til Berlin i 1936. Skal vi kunne svekke totalitære lederes egen overbevisning og innflytelse, må vi gripe enhver anledning, der vi ikke risiker livet, til å oppleve dem på nært hold. Se nyansene i personligheten. Dette er grunnleggende militær kunnskap. Den som ikke kjenner sin motstander og hans virkelighet, taper kampen.

Ahmadinejad sa ikke noe mer nedsettende om Israel enn jeg har hørt en del vestlige journalister og diplomater i Midtøsten si internt etter to øl. Uten at noen forlater baren av den grunn. Derfor blir det for enkelt av journalister å utelukkende skandalisere, demonisere og avskrive Ahmadinejads valg av ord i angrepet på Israel. Hva mener han for eksempel med å kalle Israel for et «sionistisk regime»?

Farlig tennvæske.

To ismer utgjør den farligste tennvæsken i konflikten mellom Israel og palestinerne. Sionisme og islamisme. Å kalle det israelske maktapparatet for «sionister», er like relevant som å kalle Hamas for islamister. Sionismen er nasjonalistisk, og i enkelte forgreninger imperialistisk. Den bygger på ideen om det jødiske folks rett til et eget land. Det lovede land. Israelerne er sionister, og man finner flere ekstreme sionister i de israelske væpnede styrkene, de hemmelige tjenestene og de folkerettsstridige jødiske bosetningene enn noe annet sted i det israelske samfunnet. Derfor flagger ikke Israel sin sionisme så sterkt i internasjonale fora.

Kan ikke overse sionismen.

Sionismen har et utall politiske og religiøse forgreninger. Derfor kan nesten enhver israeler kalle seg sionist, og gjør det med stolthet. Mange er forsonet med at Israel må nøye seg med de grensene landet har i dag. Men mange vil også gjøre krav på mye mer enn dagens Israel, og mer enn okkupert palestinsk jord.

Hvis ikke sionismen kan sees på som et åndelig, politisk, og militært drivstoff i dagens Israel, slik islamismen er det på palestinsk side, kan vi like godt droppe forsøket på å forstå motsetningen mellom Israel og den arabiske verden. Det er strutsete å ignorere sionismen. Og i Midtøsten er det mye sand å stikke hodet i.

Araberlandene har definert sionisme som rasisme, noe også FN sluttet seg til og vedtok en gang på 70-tallet. Siden er vedtaket blitt opphevet etter press fra USA.

Israels verdier.

Jeg elsker Israel, den kosmopolitiske atmosfæren, det brede spekteret av sterke og nådeløse meninger, chutspah’en – den skamløse og stolte holdningen, det generøse nattelivet. Jeg skulle gjerne sett at Israels verdier som fri presse, religionsfrihet og de noenlunde like rettighetene for menn, kvinner og homser, hadde bredt seg til flere arabiske land og regioner. Men jeg er ingen sionist.

Den sionistiske visjonen om et israelsk imperium fra Tel Avivs hvite strender til Iraks elvebanker finnes i Israel i dag. Den har sterk nok tradisjon og respekt i mektige kretser til at vi bør forstå at ordet «sionisme» kan vekke berettiget frykt og avsky. Også når den løse kanonen Ahmadinejad tar ordet i sin munn.

http://www.aftenposten.no/meninger/article3058658.ece